Nyheter

Fremtidsfullmakt – trenger jeg det?

Fremtidsfullmakt

Mange mennesker tenker på hva som skal skje med sine eiendeler når man dør eller eventuelt avslutter et samliv. Noen formaliserer dette gjennom testament, ektepakt eller samboerkontrakter. Trenger jeg fremtidsfullmakt i tillegg til alt dette?

Men hva skjer dersom man kommer i en situasjon hvor man ikke lenger kan ivareta sine økonomiske forhold? Eller at man ikke kan ta beslutninger som angår ens personlige forhold?  Fortsett Fremtidsfullmakt – trenger jeg det?

Promillekjøring

promillekjøringI 2014 var det anmeldt 9084 tilfeller av promillekjøring i Norge i henhold til tall fra SSB. Dette fremgår av Anmeldte lovbrudd, 2014, publisert 15. april 2015.

Innenfor disse 9084 tilfellene finnes det et mangfold av typetilfeller.

Utgangspunktet for disse sakene er at straffereaksjon og inndragningstid for førerkortet er standardiserte. Fortsett Promillekjøring

Arbeidsrett – midlertidig ansettelse – Høyesterett er tilbakeholdne med å overprøve arbeidsgivers vurdering av søkers faglige kompetanse.

Vikar i vitenskapelig stilling ved Universitetet ble sagt opp da stillingsinnehaveren sa opp sin stilling.

Vikaren hadde mer enn 4 års sammenhengende tjeneste

Høyesterett uttalte at 4-års regelen i tjenestemannsloven § 10 nr. 1 måtte forstås slik at utløpet av vikariatet ikke i seg  selv var grunnlag for oppsigelse. Det var imidlertid ikke lenger behov for  forskning innenfor vikarens forskningsområde. Dette innebar en så vidt kvalifisert endring i stillingens innhold at vikarens arbeid måtte anses bortfalt.

Vikaren var heller ikke kvalifisert for en av to nyopprettede stillinger ved fakultetet. Høyesterett fant ikke grunnlag for å sette denne vurderingen til side, og uttalte at domstolene må utvise tilbakeholdenhet med å overprøve denne typen faglige vurderinger.

Oppsigelsen ble funnet gyldig.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen instans.

Mottakers disposisjonsrett over giverbestemt særeie

Giverbestemt særeie
Giverbestemt særeie

Her omhandles giverbestemt særeie – til forskjell fra særeie som kun er bestemt mellom ektefellene.

Ekteskapsloven § 48 åpner for at giver eller arvelater blant annet kan bestemme at gaven/arven skal være mottakerens særeie. For arv må det gjøres i testaments form. Det følger av bestemmelsens andre punktum at mottaker ikke kan endre slike bestemmelser hvis det ikke er særskilt hjemlet eller klart forutsatt av giver/arvelater.

For det første må en tolke særeiegrunnlaget. Ligger den ønskede disposisjon klart innenfor hva giver ønsket, kan den foretas. En bør imidlertid kunne føre bevis for dette.

Kolliderer den ønskede disposisjon med givers intensjon på givertidspunktet, vil et senere samtykke fra giver løse problemet. Giver bør i så tilfelle gi en skriftlig erklæring om dette. Følger særeieklausulen av testament, ligger klausulen naturlig nok fast.

Hvilken disposisjonsrett har mottaker over særeiet?

Med mindre det skulle foreligge samtykke fra giver, kan mottakerektefellen f. eks. ikke gjøre det giverbestemte særeiet til felleseie. Han/hun kan heller ikke overføre hele eller deler av gaven vederlagsfritt til den annen ektefelles særeie. Givers motiv for å sette en særeieklausul er vanligvis å sikre at gaven fra å gå inn i felleseiet og dermed deling med gavemottakers ektefelle ved en skilsmisse.

Er en utenfor området for formuesordningen mellom ektefeller, må derimot mottaker stå fritt til å disponere over gaven, jf Vera Holmøy og Peter Lødrup «Ekteskapsloven» s 321 og blant annet dom av Oslo byfogdembete av 16. mai 2012. Det vil stride mot formålet å gi det bort til ektefellen, men særeiet kan gis bort til andre enn ektefellen. Det kan også selges. Forutsatt at en overføring er del av en gjensidig bebyrdende avtale (typisk salg til markedspris) vil særeiet kunne overføres også til ektefellen. Det må også være adgang til å tilgodese ektefellen ved testament, så lenge det ikke strider med forutsetninger fra giver/arvelater.

Giverbestemt særeie båndlegger ikke ektefellenes adgang til å treffe avtaler i et aktuelt skifteoppgjør. Under gjennomføringen av skiftet kan mottaker la arven/gaven inngå i delingen på den måte ektefellen finner riktig og kan la være å påberope seg rettigheter særeieklausulen gir ham/henne.

Arveavgift er fjernet

arveavgift_swan_advokat_asker_baerum

Arveavgift er fjernet. Dette får betydning for dødsfall som inntreffer eller gaver som gis, etter 31.12.13. Det betyr at du ikke skal sende inn arvemelding eller gavemelding til Skatteetaten for gaver eller arv i 2014 eller senere.

For dødsfall som skjer eller gaver som gis, i 2013 eller tidligere, skal det betales arveavgift.

Vedtaket innebærer at arvingene må betale arveavgift av arv etter dødsfall i 2013 eller tidligere år. Det har ikke noe å si om dødsbo skiftes privat eller offentlig. Dette gjelder også om offentlig skifte avsluttes i 2014 eller senere, eller boet krevet tilbakelevert til privat skifte i 2014 eller senere.

Gaver som er gitt før 01.01.2014 skal det svares arveavgift for. Det er uavhengig av om gavemelding til Skatteetaten er sendt eller ikke. Det betyr at når gavedisposisjonen er gjennomført, kan den ikke tilbakekalles med virkning for beregning av arveavgift.

Selv om arveavgiften fjernes helt, kan resultatet for mange bli økt skatt. Det er vedtatt innføring av det såkalte kontinuitetsprinsippet som hovedregel for arv- og gaveoverføringer. Dett er med virkning fra og med inntektsåret 2014. I praksis kan det bety at man på den ene side kan bli eier av arvet eiendom uten å betale arveavgift. Men på den annen side så må man skatte av hele verdistigningen siden de du arvet den av kjøpte den, dersom du senere selger eiendommen. I dag man kun skatte av verdistigningen fra det tidspunktet du mottok arven, dersom du selger eiendommen.

Det er vedtatt unntak fra kontinuitetsprinsippet. Dette gjelder for boliger, fritidseiendom, gårdsbruk og skogbruk som kunne vært solgt skattefritt arv arvelater eller giver på gave- eller dødsfallstidspunktet. Hvis avdøde kunne solgt sin bolig eller fritidsbolig skattefritt, skal imidlertid også mottaker kunne selge skattefritt ved arveoppgjøret. Dersom eiendommen beholdes, skal skatt kun betales av eventuell gevinst opptjent i mottakers eiertid.

Det vil i praksis si at mange både kan slippe arveavgift og gevinstskatt ved arv av eiendom.

 

Om eierskap til aksjeselskaper

Jeg har lest professor  dr. jur Sjåfjells innlegg i Advokatbladet nr.9.2013, og føler behov for noen bemerkninger på et fagområde,  som jeg i mange år har hatt et nært forhold til.

Jeg skal gjøre dette punktvis i det følgende, idet jeg knytter mine bemerkninger til de enkelte relevante uttalelser fra Sjåfjell.

  • « For Weiss-Andersen jr. legger nemlig til grunn at      aksjeselskapene eies…»
  •  Nei, jeg gjør ikke det; Jeg har tatt for meg de enkelte argumenter som Sjåfjell har ført i marken for sitt standpunkt, og søkt å vise at disse argumenter ikke nødvendigvis fører til hennes konklusjon. Samtidig har jeg trukket frem momenter som trekker i retning av den motsatte konklusjon, som jeg mener er den riktige
  • «Ved organisering av næringsvirksomhet står valget enkelt sagt      mellom eierskap og fullt ansvar, og ikke-eierskap og begrenset ansvar.»
  •  Dette er jeg heller ikke enig i som et ledd i resonnementet om hvem som eier et aksjeselskap.  Således bærer denne formuleringen i seg en forutsetning om at eierskap/ ikke-eierskap er knyttet til ansvarsformen, og da kommer konklusjonen som et premiss i resonnementet; det blir feil.

I et ansvarlig selskap, er det liten tvil om at deltakerne eier selskapet. Likevel er deres eierrådighet til selskapets enkelte eiendeler begrenset , derved at slike rettigheter( bruk, utnyttelse ,pantsettelse , salg etc) kun kan utøves gjennom selskapets egne organer, og ikke av den enkelte deltaker.

Den enkelte deltakers særkreditorer kan heller ikke søke dekning i de enkelte formuesgjenstander i selskapet.

På mange felt er således deltakernes rådighet over selskapsformuen i et ansvarlig selskap, begrenset på samme måte som i et aksjeselskap.

Følgelig synes det som Sjåfjell med « eierskap» og « ikke-eierskap» mener eierskap til selskapet og ikke selskapsformuen.

Jeg kan ikke se at det skal være noen naturgitt sammenheng mellom ansvarsform i de forskjellige selskapstyper og eierskapet til de samme selskapstyper.

  •  « Min konklusjon, som selskapsrettslig er rimelig opplagt, er at selskapet er en selvstendig juridisk person som ingen eier»

–          Her synes det som Sjåfjell mener det følger som en nødvendig konsekvens av at selskapet er en selvstendig juridisk person, at ingen kan eie den.

–          Det resonnementet er  det ikke grunnlag for.

  • «Akkurat som ingen ( i vår tid) eier fysiske personer.»

Den uttalelsen/ sammenlikningen med fysiske personer , skyter så vidt langt over mål at det er direkte påtakelig:

Aksjeselskaper er en juridisk person som består av en  formuesmasse av aktiva og passiva.

Som sådan har denne juridiske personen hverken behov for eller krav på noen form for personvern/integritet/menneskerettigheter, slik fysiske personer har, og som gjennom historien har ledet til at  fysiske personer ( i vår tid) ikke kan eies av noen.

  • Sjåfjell trekker frem dom i Rt. 1993 s. 513, hvor en majoritetsaksjonær ble dømt for økonomisk utroskap mot aksjeslelskapet, til tross for at ingen 3.menn var skadelidende.
  • Deretter påpeker hun at i sak i Rt. 1987 s. 1246 kom Hr til at deltaker i ansvarlig selskap ikke kunne dømmes for utroskap mot selskapet.
  • Deretter trekker hun den konklusjon at: « Forskjellen i behandling av aksjonær  og selskapsdeltaker med personlig ansvar understreker at aksjonærer ikke eier selskapet.»

–          Jeg mener Sjåfjell ikke har sett essensen i disse avgjørelser, i relasjon til spørsmålet om hvem som eier aksjeselskap;

I avgjørelsen i 1993, følger resultatet av at aksjeselskapet er en egen juridisk person, uten at det tas standpunkt til hvem som eier denne juridiske personen.

At AS er en egen juridisk person, innebærer bl.a at den enkelte aksjonær ikke har andeler i selskapets enkelte eiendeler, hvilket bl.a innebærer at  de regnskapsmessige resultater i aksjeselskap ikke direkte overføres til den enkelte aksjonær.

I et ansvarlig selskap er det imidlertid ikke slike vanntette skott mellom de enkelte deltakere og selskapsformuen, idet det regnskapsmessige resultat i selskapet overføres direkte til den enkelte deltaker.

Dvs at, i den grad en deltaker i et ansvarlig selskap begår utroskap mot selskapet, som medfører tap for selskapet, vil en andel av dette tapet, tilsvarende hans andel i selskapet, direkte overføres til ham selv.

Dette er da også grunnen til at HR , i avgjørelsen  i 1987 klart uttalte at:   «…… så langt domfeltes egen eierinteresse gikk, kan han ikke sies å ha handlet mot sitt firmas tarv….. « (Min understrekning)

For øvrig deler jeg ikke Sjåfjells syn om at denne debatten foregår på hverken et terminologisk eller emosjonelt nivå.

Etter mitt syn er denne debatten fra den side som deler mitt standpunkt, gjennomsyret av en pragmatisk analyse av hva eierrådighet består i.

Blant praktiserende jurister og revisorer, har jeg pt til gode å finne forståelse for at aksjonærer ikke sammen eier det selskap de er aksjonærer i.

Jeg mener det ikke er grunnlag for å hevde at alle disse, med mange års praktisk erfaring, skulle la sine tanker styres av eoisjoner eller teoretiserte terminologiske forestillinger.

Rent bortsett fra dette, stiller jeg med til slutt spørsmålet:

Hva i all verden er meningen med å fremme standpunkter om at det ikke er aksjonærene som eier aksjeselskaper?

Hvilken innflytelse skal det ha på håndtering av selskapsrettslige problemstillinger som måtte oppstå?

Jeg kan ikke se det, og det er grunnen til at jeg mener at Sjåfjells utspill er overteorisert.

Det er et standpunkt jeg ikke ser det er grunnlag for å revidere, heller ikke etter Sjåfjells siste innlegg.

Jeg legger med dette ned min penn i denne debatten, idet jeg ikke har mer å tilføye.

Forbrukerkjøp – reklamasjonsfrist ved selgers mislykkede forsøk på retting av mangler

Gjelder forbrukers kjøp av motorvogn fra profesjonell selger/bilforhandler.

Bilen, en 2000-mod. Ble kjøpt den 29.11. 2003.

I 2005 oppdaget kjøper rust på bilens dører, to bakskjermer og bakluken.

Kjøper reklamerte og rustskadene ble utbedret i juni 2006.

I 2009 oppdaget kjøper på nytt rust i dørene, og reklamerte den 11.august 2009

Partene var enige om at de rustskadene som ble konstatert i 2009 var utslag av  den samme  rustskade som ble søkt utbedret i 2006. Videre at det nye rustutslaget var av en slik karakter at utbedringsforsøket måtte anes utilstrekkelig slik at bilen fortsatt var beheftet med en mangel.

Det sentrale spørsmål i saken var om den absolutte reklamasjonsfrist på 5 år i forbrukerkjøpsloven § 27( for ting eller deler av ting  som ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år) skal regnes fra kjøpstidspunktet, også når det er foretatt en utilstrekkelig utbedring av en mangel som det er reklamert på innen reklamasjonsfristen.

Dersom dette legges til grunn, ville kjøper i dette tilfelle ha mistet sin reklamasjonsrett, idet 2.gangs reklamasjon over rustskadene ble fremmet mer enn 5 år etter kjøpstidspunktet.

Høyesterett kom til følgende:

Det er på det rene at reklamasjonen første gang ble fremmet innen reklamasjonsfristen på 5 år fra kjøpstidspunktet.

Da er dette tilstrekkelig, dersom utbedringen viser seg å være utilstrekkelig og dermed kontraktsstridig.

Forutsetningen er her, som ellers i denne type kjøp, at kjøper må reklamere 2. gang innen rimelig tid etter at han ble kjent med eller burde ha blitt kjent med at 1.gansg utbedringsforsøk ikke var tilstrekkelig.

Det interessante, er at det- etter denne dommen – er avklart at kjøper har sine mangelsinnsigelser i behold – uten noen tidsbegrensning –  mht en utilstrekkelig mangelsutbedring fra selgers side, dersom han i 1. omgang har reklamert over mangelen innen 5-års fristen.

Når manglene er utilstrekkelig utbedret, anses den fremdeles å bestå som den samme mangel, som det opprinnelig ble reklamert over.

Dommen bør være en advarsel til profesjonelle selgere, som tar lett på utbedring av mangler ved salg av brukte gjenstander