Klage vedrørende strukturert spareprodukt

Klage – investeringer i Storebrand Bank Aksjeindeksobligasjon Energi Miljø II  2­­­­­­006-2010, ISIN  NO 001  034  110.0

På vegne av privat investor NN  rettes herved klage til Storebrand Bank ASA, vedrørende ovennevnte investering.

Det vil bli krevet at NN  stilles som om investeringen ikke var gjennomført, mao at avtalen mellom ham og  banken settes til side i medhold av avtalelovens § 36.

Dette innebærer at  NN vil kreve tilbakebetalt tilretteleggingsgebyr  til banken + innbetalte renter på lån som var anbefalt av banken, og endelig det nominelle tap på investeringen,+ omkostninger ved denne klage.

På vegne av  NN vil jeg anføre følgende forhold, som jeg mener må lede frem til at avtalen settes til side og at NN  må ha krav på erstatning.

1.  Utgangspunktet for vurdering      av avtaleforholdet er at banken er en profesjonell aktør, mens NN er en      privat, ikke-profesjonell investor.

2. Banken har i sin presentasjon ensidig lagt vekt på de positive sider      ved investeringen;

–          Indeksutviklingen av alle AIO er lagt ut 2002 – 2007 av SSB

–          Verdens energibehov øker

–          Utfordring – miljøkonsekvenser ved bruk av fossilt brensel

–          Fokus på alternative energikilder.

–          Insentiver ved investeringer i « renere» energibruk

–          Økt fokus – også i Norge

–          Forventet vekst i inntekter fra fornybare energikilder 2005 – 2015

3. Helt sentralt står  – etter      min mening – bankens presentasjon av

« Avkastningsberegning» hvor man ensidig fokuserer på positive fremtids-scenarier;

Eks: fem beste aksjer låses til + 65 %

Dette gir investor klar indikasjon at det meget vel kan bli mer enn 65% økning på disse.

Ved angivelse av hva man mener vil være de svakeste aksjer, antydes at det vil være gjennomsnitt + 25%, som vil gi en total avkastning på + 38%

Ved presentasjon av « Risikofaktorer « fokuseres på at en « risiko» vil være at noen aksjer vil gå mer enn + 65 % men at man mister meravkastningen utover + 65%

Spredningsrisiko presenteres ved at man informerer om at « snittet av de dårligste 10 aksjene vil kunne trekke totalavkastningen ned.»

Man nevner ikke at avkastningen derved kan bli negativ.

Avsnittet avsluttes med at banken kun viser til « Generell aksjemarkedsrisiko, men uten å redegjøre nærmere for hva dette innebærer.

I  « Oppsummering» fokuserer banken på følgende forhold:

Selv om de beste 5 aksjer låses på + 65 % er det ingen slik låsing på totalavkastningen.

Dette gir investor et klart bilde av at totalavkastningen kan bli over + 65 %

Null-avkastning i de 10 svakeste aksjene vil gi investor en god avkastning, hvilket beskrives av banken som en « God buffer».

Det nevnes intet om at avkastningen kan bli negativ

4. Forholdet til verdipapirforskriften og informasjonspliktforskriften:

Bl.a forskriften kap 10 trådte i kraft fra 1.november 2007, altså før NN investerte i ovennevnte instrument.

I forskriften § 10-9, 5.ledd bokstav d,  fremgår følgende:

Dersom et prospekt, som i dette tilfellet, inneholder opplysninger om fremtidig avkastning

»… skal(det) gis en klar advarsel om at slike prognoser ikke kan anvendes som en pålitelig indikator for fremtidig avkastning.»

Slik advarsel kan ikke ses inntatt i bankens prospekt, og banken har dermed forbrutt seg mot et helt sentralt påbud til beskyttelse av en uprofesjonell investors interesser.

Nå kan det hende at prospektet var utarbeidet før forskriften trådte i kraft;

Da skulle banken ha utarbeidet et tillegg for nye kunder.

Uansett var  prospektet, slik det ble presentert, mangelfullt, idet det ikke inneholdt et intervall for hvor produktets avkastning med 70 % sannsynlighet ville befinne seg, jfr .informasjonspliktforskriften § 6, 9.ledd.

Denne forskriften ble opphevet den 1.november 2007, samtidig som kap. 10 i verdipapirforskriften trådte i kraft. Den var følgelig i kraft da bankens prospekt ble forfattet.

Endelig anføres at banken skulle ha informert  NN om konsekvensene av lånefinansiering på en klar og utvetydig måte, tilpasset hans posisjon som ikke – profesjonell investor.

5. Avsluttende anførsler:

Ved vurderingen av om denne avtalen rammes av avtaleloven § 36, og dermed skal settes til side, må følgende være av sentral betydning:

Når banken, som profesjonell markedsaktør, tilbyr så vidt komplekse produkter som i dette tilfelle, til ikke-profesjonelle investorer, stiller det særlige krav til banken, ikke minst mht informasjonsplikten.

Når banken – som i dette tilfellet – var initiativtakeren som tok kontakt med NN, må dette føre til at bankens informasjonsplikt må vurderes særlig strengt.

Dette innebærer bl.a. at banken, ved salg av denne typen risikopregete og komplekse produkter, må forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen vedkommende begir seg inn på. Ikke minst må dette gjelde i forhold til ikke-profesjonelle investorer som  NN.

Dette innebærer bl.a. at banken ikke må gi mangelfulle, misvisende eller feilaktige opplysninger om forhold som banken må forstå er av betydning for vedkommendes investeringsbeslutning.

Under henvisning til ovenstående anføres at det er nettopp hva banken har gjort i dette tilfelle, ved å overfokusere på positive elementer, og samtidig ubetydeliggjøre og utydeliggjøre involverte risiki. Derved har banken aktivt medvirket til å gi investor et skjevt bilde av både avkastningsmuligheter og risiki. Dette er grunnelementer som banken må ha forstått var av helt sentral betydning ved Terje Schaus investeringsbelutning.

Da vil det stride mot god forretningsskikk å gjøre avtalen om vedkommende investering gjeldende, slik banken har gjort.

Bankens håndtering av dette produktet og sentrale forhold i tilknytning til avtaleinngåelsen, er av en slik karakter at det også må være erstatningsbetingende.

Dette er av selvstendig betydning i forhold til  NN`s krav om erstatning for omkostninger han er påført ved bl.a denne klage

NN krever følgende tilbakebetalt:

Gebyrer etc til banken                                                                        29.000.-

Han har i perioden 2007 -2010 betalt renter til banken           215.929.-

Tap på investeringen                                                                             3.477.-

Totalt tap                                                                                        248.406.-

 

Hertil kommer adekvate advokatutgifter pr. d d

Kr……….,- bes overført min klientkonto…………  innen…….. 2013,       , merket:

» oppgjør – NN «

 

Dersom beløpet ikke er mottatt her innen nevnte dato, vil saken bli oversendt Finansklagenemda umiddelbart etter fristens utløp.

Med vennlig hilsen

 

Kjell Weiss-Andersen­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­ jr.

Advokat (H)

Om eierskap i aksjeselskaper

Artikkel skrevet av Kjell Weiss-Andersen (H)

Jeg har over noen tid fulgt debatten i diverse media om eierskap i aksjeselskap, sist i artikkel om « eierskapsmyten» i Advokatbladet  nr. 4 for 2013.

I nevnte artikkel heter det bl. a:

« Aksjonærene har intet ansvar for aksjeselskapets gjeld. Blant annet dette viser at aksjonærene ikke er eiere i juridisk forstand.»

Jeg forstår ikke dette resonnementet;

Selskapet er en egen juridisk person. Selskapsformen annonserer til omverdenen at det kun er selskapsformuen som hefter for selskapets forpliktelser. Det signaliserer at de personer som har stiftet selskapet for å drive forretningsvirksomhet eller annen virksomhet, ønsker å begrense ansvaret til de midler som er skutt inn i selskapet og som senere er generert der.

Men at aksjonærene personlig på denne måten bygger opp et rettslig fundert vern mot kreditorforfølgelse har da vitterlig intet å gjøre med spørsmålet om de eier selskapet eller ikke.

Sjåfjell snakker om den såkalte « Lock in» effekten og det anføres om dette bl. a

« ….. aksjonærene ikke kan ombestemme seg , og hente ut pengene igjen, slik man kan når man har satt penger inn i en bankkonto. Den såkalte « lock in»- effekten gjør, at  aksjonærene ikke kan hente ut kapitalen igjen før etter at de har oppløst selskapet , og betalt tilgodehavende som lønn og uteståend fordringer «

Her tro jeg Sjåfjell penser, kanskje uforvarende , inn på det sentrale:

Det er aksjonærene som kontrollerer selskapets eksistens, både positivt og negativt:

Positivt ved at de velger styret som har det overordnede ansvar for selskapets kapitalforvaltning( aksjonærenes kapital)

Negativt derved at det er aksjonærene, og kun aksjonærene, som, med unntak for konkurstilfelle,  bestemmer om selskapet skal fortsette å eksistere, derved at de kan beslutte å nedlegge selskapet, eller begjære oppbud.

Et aksjeselskap har normalt et uttalt økonomisk formål, som – kort sagt- går ut på å maksimere aksjonærenes profitt med minst mulig risiko for selskapet.

Dette økonomiske aspektet  er  – stort sett – selve kjernen i å etablere et aksjeselskap.

Dersom aksjonærene bestemmer å nedlegge selskapet, viser deres eierskap seg ved at det nettopp er aksjonærene, og aksjonærene alene , som er adressater for de økonomiske konsekvensene; enten ved at de taper hele eller deler av sine innskudd, eller ved at de mottar mer enn de skjøt inn.

Videre heter det bl.a :

«Så lenge selskapet eksisterer, eier ikke aksjonærene kapitalen og kan ikke disponere fritt over den.»

Hvordan skal vi forstå dette?

Ved stiftelsen er det aksjonærene som selv eier midlene før de skytes inn.

Ved nedleggelse av selskapet er det aksjonærene som mottar det som måtte være av selskapskapitalen.

Hvem er det da som « eier» selskapskapitalen i det interludium som er selskapets levetid?

Det er ikke rettslig holdbart på denne måten å sette likhetstegn mellom redusert disponerinsgrett og eierskap til kapitalen. Man kan da vitterlig meget vel eie noe, selv om ens disposisjonsrett er begrenset av hensyn til 3. menn

Slike begrensninger følger av at aksjonærene sammen har avtalt at de skal drive i As – form. Men det er noe de fritt har avtalt.

De samme begrensinger kan vedtas i et ansvarlig selskap eller i et sameie, uten at det får noen innvirkning på eierskapet. Hvorvidt begrensningene i disposisjonsretten er hjemlet i lov eller i avtale mellom aksjonærene , er vel ikke relevant, så lenge det er tale om begrensninger i disposisjonsretten til kapitalen.

Men det er aksjonærene alene,  som suverent kan beslutte at selskapet skal opphøre å eksistere,( med unntak av konkurstilfellene) og som da – alene – får tilgang til selskapskapitalen, enten den er øket eller redusert.

Begrensningene i aksjonærenes direkte adgang til selskapets kapital, så lenge selskapet eksisterer,  er  hovedsakelig begrunnet i hensynet til de forretningsforbindelser selskapet har og med de tilgodehavender disse måtte ha.

Men også  eieren av et hus, som pantsetter dette, blir pålagt begrensninger i sin disposisjonsrett over eiendommen, nettopp av hensyn til banken og dens tilgodehavende.

(Kan ikke pantsette uten bankens samtykke, må unngå utleggsforretninger, må holde eiendommen fullverdiforsikret etc etc.

Men huseieren opphører da vitterlig ikke å være eier av sitt hus av den grunn??

Videre i nevnte artikkel i Advokatbladet pekes på at selv en 100% aksjonær kan straffes for underslag av selskapets midler, og at en aksjonær ikke er ansvarlig for selskapets gjeld eller lovbrudd dersom aksjonæren selv har holdt seg innenfor lovens rammer.

MEN; dette er jo bare konsekvenser av at aksjeselskapet er en egen og selvstendig juridisk person. Det har overhodet intet å gjøre med hvem som eier denne juridiske personen.

Dersom det ikke er aksjonærene som eier et aksjeselskap, hvem er det da som eier  det??

Det er jo ikke selveiende, som f.eks.en stiftelse.

Det kan være nyttig å se på noen sentrale bestemmelser som gjelder for stiftelser.

Allerede  innledningsvis i Stiftelsesloven, i dens § 3, er det inntatt en helt prinsipiell bestemmelse:

« Når stiftelsen er opprettet, jf.§ 2 har oppretteren ikke lenger rådighet over formuesverdien som er overført til stiftelsen»

Ihht stiftelsesloven § 48, er det i utgangspunktet Stiftelsestilsynet, som kan bestemme omdannelse av stiftelser.

Oppretteren av stiftelsen, som i AS motsvares av aksjonæren( e)  kan imidlertid ikke gis slik myndighet.

Når en stiftelse er opphevet, skal dens midler først gå til dekning av kreditorer.

Den gjenværende del av kapitalen skal ikke gå til stifteren men….

« skal utdeles til formål som nevnt i§ 47 annet ledd………»

Dvs: «  ….brukes på en måte som samsvarer med stiftelsens formål. Hvis dette ikke er mulig, skal kapitalen i stedet gå til allmennyttige formål»

Oppsummering:

  • Det er aksjonærene som      stifter, og dermed « skaper « et aksjeselskap.
  • Det er aksjonærene som      bestemmer hva selskapets virksomhet skal konsentreres om
  • Det er aksjonærene som      suverent bestemmer hvem som skal ha det overordnede ansvar for selskapets      økonomiske forvaltning.
  • Det er aksjonærene som      bestemmer om det skal foretas kapitalforhøyelser eller nedskrivninger, i      siste tilfelle med utbetaling nettopp  til aksjonærene
  • Det er aksjonærene som      bestemmer om selskapet skal opphøre å eksistere.
  • Det er aksjonærene som      deler det økonomiske utbytte ved nedleggelse av selskapet.
  • Det er altså aksjonærene –      og aksjonærene alene –  som har full      kontroll med selskapets tilblivelse, eksistens og opphør og som bærer de      økonomiske frukter av den virksomhet de – som aksjonærer – har bestemt at      selskapet skal bedrive.

På denne bakgrunn synes det noe overteoretisert og defokusert å hevde at aksjonærene ikke eier et aksjeselskap.

For undertegnede synes det som man her har begått det ofte forekommende feiltrinn å la konklusjonen komme først, for deretter å bygge opp en argumentasjon som er tilpasset konklusjonen.

I min verden skal dette skje i omvendt rekkefølge.

Kraftig økning i inkassokostnader

Etter tilpasning til EU-regler økes inkassokostnadene kraftig.

Inkassokostnader

Hvis du ikke betaler innen betalingsfristen, vil det påløpe en forsinkelsesrente og en standard innkrevingskompensasjon. I tillegg vil du kunne bli krevd for inkassobyråets innkrevingskostnader.

Forsinkelsesrente

Hvis du ikke betaler innen betalingsfristen, vil det påløpe forsinkelsesrente. Den blir fastsatt hvert halvår. Fra 01.06.13 er forsinkelsesrenten 9,5 prosent av kravet. Du kan også bli krevd kompensasjon for inndrivelse av pengene. Fra 01.06.13 er kompensasjonen satt til 300 kroner.

Gjelder kravet et lån som har høyere rentesats enn 8,5 prosent, for eksempel et forbrukslån, kan denne renten kreves i stedet for forsinkelsesrenten.

Innkrevingskostnader

I tillegg til forsinkelsesrente, vil du kunne bli krevd for innkrevingskostnader. Disse omkostningene blir regulert av inkassosatsen og størrelsen på kravet. Inkassosatsen blir fastsatt årlig av regjeringen. Fra 01.01.13 er den på kr 630 kroner.

Den du skylder penger kan selv stå for å drive inn kravet, eller han kan sette dette bort til et inkassobyrå.

Kostnadene når kreditor selv utfører inkassoinndrivingen:

  • For purring/inkassovarsel kan du bli krevd 1/10 av inkassosatsen.
  • For betalingsoppfordring kan du bli krevd 3/10 av inkassosatsen.

Merk deg at kreditor ikke kan ta betalt for mer enn:

  • To purringer og en betalingsoppfordring, eller
  • En purring, et etterfølgende inkassovarsel og en betalingsoppfordring

Kostnadene når kreditor benytter inkassobyrå

Hvis kreditor bruker et profesjonelt inkassobyrå eller en advokat, blir størrelsen på det opprinnelige kravet sentralt i forhold til hvor mye som kan kreves.

Kreditor kan som hovedregel ikke kreve at du skal dekke utgifter til inkassobyrå/advokat som overstiger maksimalsatsene i tabellen. Fra 01.01.13 er inkassosatsen på 630 kr.

For krav t.o.m. kr: Enkle: Tyngre:
2 500 0,5 x inkassosats 1 x inkassosats
10 000 1 x inkassosats 2 x inkassosats
50 000 2 x inkassosats 4 x inkassosats
250 000 4 x inkassosats 8 x inkassosats
Over 250 000 8 x inkassosats 16 x inkassosats

Enkle og tunge krav

Enkle krav – et krav blir ansett som enkelt frem til fristen i en betalingsoppfordring er oversittet med 28 dager

Tunge krav – et krav blir ansett som tungt når fristen i en betalingsoppfordring er oversittet med mer enn 28 dager

Merk deg:

  • Dersom fristen i en betalingsoppfordring blir oversittet med mer enn 28 dager, kan kreditor kreve erstatning etter tabellen for tyngre krav.
  • Det kan legge til et beløp tilsvarende den generelle satsen for merverdiavgift på maksimalsatsene, hvis hovedkravet stammer fra virksomhet som ikke er mva-pliktig
  • Du kan få tilsendt flere varsler/kravbrev som ikke oppfyller kravene. Kreditor/inkassobyrå kan ikke ta seg betalt for disse.