Om eierskap til aksjeselskaper

Jeg har lest professor  dr. jur Sjåfjells innlegg i Advokatbladet nr.9.2013, og føler behov for noen bemerkninger på et fagområde,  som jeg i mange år har hatt et nært forhold til.

Jeg skal gjøre dette punktvis i det følgende, idet jeg knytter mine bemerkninger til de enkelte relevante uttalelser fra Sjåfjell.

  • « For Weiss-Andersen jr. legger nemlig til grunn at      aksjeselskapene eies…»
  •  Nei, jeg gjør ikke det; Jeg har tatt for meg de enkelte argumenter som Sjåfjell har ført i marken for sitt standpunkt, og søkt å vise at disse argumenter ikke nødvendigvis fører til hennes konklusjon. Samtidig har jeg trukket frem momenter som trekker i retning av den motsatte konklusjon, som jeg mener er den riktige
  • «Ved organisering av næringsvirksomhet står valget enkelt sagt      mellom eierskap og fullt ansvar, og ikke-eierskap og begrenset ansvar.»
  •  Dette er jeg heller ikke enig i som et ledd i resonnementet om hvem som eier et aksjeselskap.  Således bærer denne formuleringen i seg en forutsetning om at eierskap/ ikke-eierskap er knyttet til ansvarsformen, og da kommer konklusjonen som et premiss i resonnementet; det blir feil.

I et ansvarlig selskap, er det liten tvil om at deltakerne eier selskapet. Likevel er deres eierrådighet til selskapets enkelte eiendeler begrenset , derved at slike rettigheter( bruk, utnyttelse ,pantsettelse , salg etc) kun kan utøves gjennom selskapets egne organer, og ikke av den enkelte deltaker.

Den enkelte deltakers særkreditorer kan heller ikke søke dekning i de enkelte formuesgjenstander i selskapet.

På mange felt er således deltakernes rådighet over selskapsformuen i et ansvarlig selskap, begrenset på samme måte som i et aksjeselskap.

Følgelig synes det som Sjåfjell med « eierskap» og « ikke-eierskap» mener eierskap til selskapet og ikke selskapsformuen.

Jeg kan ikke se at det skal være noen naturgitt sammenheng mellom ansvarsform i de forskjellige selskapstyper og eierskapet til de samme selskapstyper.

  •  « Min konklusjon, som selskapsrettslig er rimelig opplagt, er at selskapet er en selvstendig juridisk person som ingen eier»

–          Her synes det som Sjåfjell mener det følger som en nødvendig konsekvens av at selskapet er en selvstendig juridisk person, at ingen kan eie den.

–          Det resonnementet er  det ikke grunnlag for.

  • «Akkurat som ingen ( i vår tid) eier fysiske personer.»

Den uttalelsen/ sammenlikningen med fysiske personer , skyter så vidt langt over mål at det er direkte påtakelig:

Aksjeselskaper er en juridisk person som består av en  formuesmasse av aktiva og passiva.

Som sådan har denne juridiske personen hverken behov for eller krav på noen form for personvern/integritet/menneskerettigheter, slik fysiske personer har, og som gjennom historien har ledet til at  fysiske personer ( i vår tid) ikke kan eies av noen.

  • Sjåfjell trekker frem dom i Rt. 1993 s. 513, hvor en majoritetsaksjonær ble dømt for økonomisk utroskap mot aksjeslelskapet, til tross for at ingen 3.menn var skadelidende.
  • Deretter påpeker hun at i sak i Rt. 1987 s. 1246 kom Hr til at deltaker i ansvarlig selskap ikke kunne dømmes for utroskap mot selskapet.
  • Deretter trekker hun den konklusjon at: « Forskjellen i behandling av aksjonær  og selskapsdeltaker med personlig ansvar understreker at aksjonærer ikke eier selskapet.»

–          Jeg mener Sjåfjell ikke har sett essensen i disse avgjørelser, i relasjon til spørsmålet om hvem som eier aksjeselskap;

I avgjørelsen i 1993, følger resultatet av at aksjeselskapet er en egen juridisk person, uten at det tas standpunkt til hvem som eier denne juridiske personen.

At AS er en egen juridisk person, innebærer bl.a at den enkelte aksjonær ikke har andeler i selskapets enkelte eiendeler, hvilket bl.a innebærer at  de regnskapsmessige resultater i aksjeselskap ikke direkte overføres til den enkelte aksjonær.

I et ansvarlig selskap er det imidlertid ikke slike vanntette skott mellom de enkelte deltakere og selskapsformuen, idet det regnskapsmessige resultat i selskapet overføres direkte til den enkelte deltaker.

Dvs at, i den grad en deltaker i et ansvarlig selskap begår utroskap mot selskapet, som medfører tap for selskapet, vil en andel av dette tapet, tilsvarende hans andel i selskapet, direkte overføres til ham selv.

Dette er da også grunnen til at HR , i avgjørelsen  i 1987 klart uttalte at:   «…… så langt domfeltes egen eierinteresse gikk, kan han ikke sies å ha handlet mot sitt firmas tarv….. « (Min understrekning)

For øvrig deler jeg ikke Sjåfjells syn om at denne debatten foregår på hverken et terminologisk eller emosjonelt nivå.

Etter mitt syn er denne debatten fra den side som deler mitt standpunkt, gjennomsyret av en pragmatisk analyse av hva eierrådighet består i.

Blant praktiserende jurister og revisorer, har jeg pt til gode å finne forståelse for at aksjonærer ikke sammen eier det selskap de er aksjonærer i.

Jeg mener det ikke er grunnlag for å hevde at alle disse, med mange års praktisk erfaring, skulle la sine tanker styres av eoisjoner eller teoretiserte terminologiske forestillinger.

Rent bortsett fra dette, stiller jeg med til slutt spørsmålet:

Hva i all verden er meningen med å fremme standpunkter om at det ikke er aksjonærene som eier aksjeselskaper?

Hvilken innflytelse skal det ha på håndtering av selskapsrettslige problemstillinger som måtte oppstå?

Jeg kan ikke se det, og det er grunnen til at jeg mener at Sjåfjells utspill er overteorisert.

Det er et standpunkt jeg ikke ser det er grunnlag for å revidere, heller ikke etter Sjåfjells siste innlegg.

Jeg legger med dette ned min penn i denne debatten, idet jeg ikke har mer å tilføye.