Arveforskudd og fremtidsfullmakt

Postet på av Odd Martin Helleland
Arveforskudd
Arveforskudd og gaver må gjennomføres i fremtidsfullmakt dersom man ønsker at dette skal skje etter at man har blitt dement. Men fremtidsfullmakt kan også benyttes til mye mer. 

Tenk deg at det er ønskelig å gi arveforskudd eller gaver til livsarvingene. Barndomshjemmet er solgt, mor har blitt dement og fått fast plass på helseinstitusjon.  Skjemaet for fylkesmannens godkjenning for salg av fast eiendom finner du her.  Denne godkjenningen vil det ofte være kurant å motta.

Men, pengene for salget vil man ikke nødvendigvis få tilgang til. Livsarvingene ønsker forskudd på arv, men fylkesmannen samtykker ikke i dette fordi livsarvingene ikke har et særlig behov. Pengen må således stå på mors konto frem til arvefallet med de uønskede forhold dette medfører.

Skjemaet for å søke om fylkesmannen godkjenning for å gi gaver eller arveforskudd finner du her.

Det er også viktig å være oppmerksom på at det er en rekke disposisjoner som ikke kan utføres uten Fylkesmannens samtykke, f.eks. det å gi avkall på gave eller arveforskudd på vegne av vergehaver. Skjema for dette finnes her 

Gaver og arveforskudd

Fremtidsfullmakten kan angi at det er tillatt med større gaver eller arveforskudd. Dersom dette ikke er gjort med nødvendig presisjon, så vil fullmektigen bare kunne gi såkalte «sedvanlige gaver» på vegne av fullmaktsgiveren.

En grundig utarbeidet fremtidsfullmakt vil således gjøre det mulig og enklere å forestå utdeling av gaver eller arveforskudd i samsvar med fullmaktsgivers ønsker.

Salg av fast eiendom

I fremtidsfullmakten kan man angi om- og hvilke eiendommer som skal kunne selges. På den måten er man ikke avhengig av fylkesmannens godkjenning dersom man mener det er fornuftig å selge fast eiendom.

Inhabilitet

Fullmektigen kan ikke representere fullmaktsgiveren i saker der han ville vært inhabil som verge. Det betyr at fullmektigen, som i mange tilfeller er en livsarving, ikke kan gi arveforskudd til seg selv. Men, dette kan likevel gjennomføres dersom man særskilt angir dette i fremtidsfullmakten.

Se mer om fremtidsfullmakt her.

Ektepakt – trenger jeg det?

Postet på av Odd Martin Helleland
Ektepakt er juridisk bindende mellom ektefellene. En ektepakt er nødvendig når man ønsker å avtale en annen formuesordning enn det som følger av ekteskapsloven.

Ektepakt kan være et nyttig supplement til testament og fremtidsfullmakt. 

Det betyr at det er nødvendig med ektepakt:

  • dersom ektefellen gir hverandre større gaver
  • dersom ektefellen ønsker å begrense felleseiet ved å avtale helt eller delvis særeie
  • dersom ektefellene ønsker å utvide felleiet ved å innskrenke muligheter for skjevdeling
  • dersom ektefellene ønsker å dele felleseiet når som helst og ikke først når ekteskapet er over

Tidsbegrenset særeie eller særeie betinget av enkelte hendelser

Særeie kan begrenses til å gjelde for et vist antall år. Det kan også avtales at det opphører om man får barn.

Særeie i live – felleseie ved død

Det betyr særeie ved skilsmisse, men at midlene blir fordelt til lengstlevende som om man hadde felleseie når den ene ektefellen dør.

Formkrav ved ektepakt

For at en ektepakt skal være gyldig må følgende formkrav være oppfylt:

  • den må være skriftlig
  • ektefellene må signere ektepakten samtidig og i nærvær av to vitner som begge ektefellene har godtatt
  • vitnene må underskrive ektepakten mens begge ektefellene er til stede
  • vitnene må være ved full sans og samling
  • vitnene må være myndige

Dersom ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i Ektepaktregisteret.

Foreldede ektepakter

Et problem med mange ektepakter er at de ikke oppdateres når det skjer endringer i formue eller gjeld, og at partene ikke sørger for dokumentasjon av de verdier de har som særeie. Videre kan det oppstå avvik mellom bestemmelsene i offentlige registre og de opplysningene som fremgår av ektepakten. 

Et godt råd er å oppdatere ektepakten når det skjer endringer, og sørge for tilstrekkelig dokuemntasjon av det hver av dere har som særeie. 

Rådgiving

Alle saker må håndteres individuelt. Noen saker kan være komplekse. Ta kontakt med oss som har erfaring med ulike typer avtaler som passer i ditt tilfelle.

 

 

 

Testament – trenger jeg det?

Postet på av Odd Martin Helleland
Opprette testament
Dersom du ønsker en annen fordeling av din formue enn det arveloven bestemmer, så trenger du et testament.

Videre må man ha i mente at testament regulerer hva som skal skje med din formue etter at du er død. Det kan også være at du har behov for en avtale om fordeling av formue mens du er i live. I slike tilfeller trenger du kanskje ektepakt, samboerkontrakt, fremtidsfullmakt osv.

Behov for testament når man har ektefeller og barn

Arveloven har ulike bestemmelser om arvefordelingen avhengig av om du er gift, samboer eller enslig. Videre får det betydning om du har barn eller ikke.

Dersom du ønsker at ektefelle og barn skal arve alt etter deg, så behøver du ikke å skrive et testament medmindre du ønsker en annen fordeling enn arveloven beskriver.

Ugift uten barn

I andre tilfeller kan det være fornuftig å sette opp et testament som beskriver hvor dine midler skal ta veien. 

Dersom du har samboer uten felles barn, er det viktig å være klar over at samboere ikke arver hverandre.

Må jeg ha bistand fra advokat for å lage et testament?

Det er ikke noe krav om at man må bruke advokat for å sette opp et testament, men det kan være fornuftig både av hensyn til de formkrav arveloven stiller, og ikke minst at en advokat kan vurdere konsekvensene av dine ønsker hva gjelder innholdet i testamentet.

Formkrav

Arveloven stiller krav til krav hvordan testamentet skal utføres. Følges ikke disse kravene kan testamentet bli ugyldig helt eller delvis.

Rådgivning

Hvilke fremgangsmåter skal man velge for f.eks. å sikre gjenlevende ektefelle rett til å bli boende i felles bolig? I noen tilfeller behøver man ikke å gjøre noe for å sikre gjenlevende ektefelle denne rettigheten, mens i andre tilfeller må man vurdere gjensidig testament, ektepakt, avtaler med særkullsbarn, forsikringer osv.

Vi har bred erfaring med å bistå med å finne en god løsning som passer akkurat ditt tilfelle.

Promillekjøring

Postet på av Odd Martin Helleland

promillekjøringI 2014 var det anmeldt 9084 tilfeller av promillekjøring i Norge i henhold til tall fra SSB. Dette fremgår av Anmeldte lovbrudd, 2014, publisert 15. april 2015.

Innenfor disse 9084 tilfellene finnes det et mangfold av typetilfeller.

Utgangspunktet for disse sakene er at straffereaksjon og inndragningstid for førerkortet er standardiserte. Les videre Promillekjøring

Arveavgift er fjernet

Postet på av Odd Martin Helleland

arveavgift_swan_advokat_asker_baerum

Arveavgift er fjernet. Dette får betydning for dødsfall som inntreffer eller gaver som gis, etter 31.12.13. Det betyr at du ikke skal sende inn arvemelding eller gavemelding til Skatteetaten for gaver eller arv i 2014 eller senere.

For dødsfall som skjer eller gaver som gis, i 2013 eller tidligere, skal det betales arveavgift.

Vedtaket innebærer at arvingene må betale arveavgift av arv etter dødsfall i 2013 eller tidligere år. Det har ikke noe å si om dødsbo skiftes privat eller offentlig. Dette gjelder også om offentlig skifte avsluttes i 2014 eller senere, eller boet krevet tilbakelevert til privat skifte i 2014 eller senere.

Gaver som er gitt før 01.01.2014 skal det svares arveavgift for. Det er uavhengig av om gavemelding til Skatteetaten er sendt eller ikke. Det betyr at når gavedisposisjonen er gjennomført, kan den ikke tilbakekalles med virkning for beregning av arveavgift.

Selv om arveavgiften fjernes helt, kan resultatet for mange bli økt skatt. Det er vedtatt innføring av det såkalte kontinuitetsprinsippet som hovedregel for arv- og gaveoverføringer. Dett er med virkning fra og med inntektsåret 2014. I praksis kan det bety at man på den ene side kan bli eier av arvet eiendom uten å betale arveavgift. Men på den annen side så må man skatte av hele verdistigningen siden de du arvet den av kjøpte den, dersom du senere selger eiendommen. I dag man kun skatte av verdistigningen fra det tidspunktet du mottok arven, dersom du selger eiendommen.

Det er vedtatt unntak fra kontinuitetsprinsippet. Dette gjelder for boliger, fritidseiendom, gårdsbruk og skogbruk som kunne vært solgt skattefritt arv arvelater eller giver på gave- eller dødsfallstidspunktet. Hvis avdøde kunne solgt sin bolig eller fritidsbolig skattefritt, skal imidlertid også mottaker kunne selge skattefritt ved arveoppgjøret. Dersom eiendommen beholdes, skal skatt kun betales av eventuell gevinst opptjent i mottakers eiertid.

Det vil i praksis si at mange både kan slippe arveavgift og gevinstskatt ved arv av eiendom.

 

Om eierskap til aksjeselskaper

Postet på av Tor-Henry Spjelkevik

Jeg har lest professor  dr. jur Sjåfjells innlegg i Advokatbladet nr.9.2013, og føler behov for noen bemerkninger på et fagområde,  som jeg i mange år har hatt et nært forhold til.

Jeg skal gjøre dette punktvis i det følgende, idet jeg knytter mine bemerkninger til de enkelte relevante uttalelser fra Sjåfjell.

  • « For Weiss-Andersen jr. legger nemlig til grunn at      aksjeselskapene eies…»
  •  Nei, jeg gjør ikke det; Jeg har tatt for meg de enkelte argumenter som Sjåfjell har ført i marken for sitt standpunkt, og søkt å vise at disse argumenter ikke nødvendigvis fører til hennes konklusjon. Samtidig har jeg trukket frem momenter som trekker i retning av den motsatte konklusjon, som jeg mener er den riktige
  • «Ved organisering av næringsvirksomhet står valget enkelt sagt      mellom eierskap og fullt ansvar, og ikke-eierskap og begrenset ansvar.»
  •  Dette er jeg heller ikke enig i som et ledd i resonnementet om hvem som eier et aksjeselskap.  Således bærer denne formuleringen i seg en forutsetning om at eierskap/ ikke-eierskap er knyttet til ansvarsformen, og da kommer konklusjonen som et premiss i resonnementet; det blir feil.

I et ansvarlig selskap, er det liten tvil om at deltakerne eier selskapet. Likevel er deres eierrådighet til selskapets enkelte eiendeler begrenset , derved at slike rettigheter( bruk, utnyttelse ,pantsettelse , salg etc) kun kan utøves gjennom selskapets egne organer, og ikke av den enkelte deltaker.

Den enkelte deltakers særkreditorer kan heller ikke søke dekning i de enkelte formuesgjenstander i selskapet.

På mange felt er således deltakernes rådighet over selskapsformuen i et ansvarlig selskap, begrenset på samme måte som i et aksjeselskap.

Følgelig synes det som Sjåfjell med « eierskap» og « ikke-eierskap» mener eierskap til selskapet og ikke selskapsformuen.

Jeg kan ikke se at det skal være noen naturgitt sammenheng mellom ansvarsform i de forskjellige selskapstyper og eierskapet til de samme selskapstyper.

  •  « Min konklusjon, som selskapsrettslig er rimelig opplagt, er at selskapet er en selvstendig juridisk person som ingen eier»

–          Her synes det som Sjåfjell mener det følger som en nødvendig konsekvens av at selskapet er en selvstendig juridisk person, at ingen kan eie den.

–          Det resonnementet er  det ikke grunnlag for.

  • «Akkurat som ingen ( i vår tid) eier fysiske personer.»

Den uttalelsen/ sammenlikningen med fysiske personer , skyter så vidt langt over mål at det er direkte påtakelig:

Aksjeselskaper er en juridisk person som består av en  formuesmasse av aktiva og passiva.

Som sådan har denne juridiske personen hverken behov for eller krav på noen form for personvern/integritet/menneskerettigheter, slik fysiske personer har, og som gjennom historien har ledet til at  fysiske personer ( i vår tid) ikke kan eies av noen.

  • Sjåfjell trekker frem dom i Rt. 1993 s. 513, hvor en majoritetsaksjonær ble dømt for økonomisk utroskap mot aksjeslelskapet, til tross for at ingen 3.menn var skadelidende.
  • Deretter påpeker hun at i sak i Rt. 1987 s. 1246 kom Hr til at deltaker i ansvarlig selskap ikke kunne dømmes for utroskap mot selskapet.
  • Deretter trekker hun den konklusjon at: « Forskjellen i behandling av aksjonær  og selskapsdeltaker med personlig ansvar understreker at aksjonærer ikke eier selskapet.»

–          Jeg mener Sjåfjell ikke har sett essensen i disse avgjørelser, i relasjon til spørsmålet om hvem som eier aksjeselskap;

I avgjørelsen i 1993, følger resultatet av at aksjeselskapet er en egen juridisk person, uten at det tas standpunkt til hvem som eier denne juridiske personen.

At AS er en egen juridisk person, innebærer bl.a at den enkelte aksjonær ikke har andeler i selskapets enkelte eiendeler, hvilket bl.a innebærer at  de regnskapsmessige resultater i aksjeselskap ikke direkte overføres til den enkelte aksjonær.

I et ansvarlig selskap er det imidlertid ikke slike vanntette skott mellom de enkelte deltakere og selskapsformuen, idet det regnskapsmessige resultat i selskapet overføres direkte til den enkelte deltaker.

Dvs at, i den grad en deltaker i et ansvarlig selskap begår utroskap mot selskapet, som medfører tap for selskapet, vil en andel av dette tapet, tilsvarende hans andel i selskapet, direkte overføres til ham selv.

Dette er da også grunnen til at HR , i avgjørelsen  i 1987 klart uttalte at:   «…… så langt domfeltes egen eierinteresse gikk, kan han ikke sies å ha handlet mot sitt firmas tarv….. « (Min understrekning)

For øvrig deler jeg ikke Sjåfjells syn om at denne debatten foregår på hverken et terminologisk eller emosjonelt nivå.

Etter mitt syn er denne debatten fra den side som deler mitt standpunkt, gjennomsyret av en pragmatisk analyse av hva eierrådighet består i.

Blant praktiserende jurister og revisorer, har jeg pt til gode å finne forståelse for at aksjonærer ikke sammen eier det selskap de er aksjonærer i.

Jeg mener det ikke er grunnlag for å hevde at alle disse, med mange års praktisk erfaring, skulle la sine tanker styres av eoisjoner eller teoretiserte terminologiske forestillinger.

Rent bortsett fra dette, stiller jeg med til slutt spørsmålet:

Hva i all verden er meningen med å fremme standpunkter om at det ikke er aksjonærene som eier aksjeselskaper?

Hvilken innflytelse skal det ha på håndtering av selskapsrettslige problemstillinger som måtte oppstå?

Jeg kan ikke se det, og det er grunnen til at jeg mener at Sjåfjells utspill er overteorisert.

Det er et standpunkt jeg ikke ser det er grunnlag for å revidere, heller ikke etter Sjåfjells siste innlegg.

Jeg legger med dette ned min penn i denne debatten, idet jeg ikke har mer å tilføye.

Forbrukerkjøp – reklamasjonsfrist ved selgers mislykkede forsøk på retting av mangler

Postet på av Tor-Henry Spjelkevik

Gjelder forbrukers kjøp av motorvogn fra profesjonell selger/bilforhandler.

Bilen, en 2000-mod. Ble kjøpt den 29.11. 2003.

I 2005 oppdaget kjøper rust på bilens dører, to bakskjermer og bakluken.

Kjøper reklamerte og rustskadene ble utbedret i juni 2006.

I 2009 oppdaget kjøper på nytt rust i dørene, og reklamerte den 11.august 2009

Partene var enige om at de rustskadene som ble konstatert i 2009 var utslag av  den samme  rustskade som ble søkt utbedret i 2006. Videre at det nye rustutslaget var av en slik karakter at utbedringsforsøket måtte anes utilstrekkelig slik at bilen fortsatt var beheftet med en mangel.

Det sentrale spørsmål i saken var om den absolutte reklamasjonsfrist på 5 år i forbrukerkjøpsloven § 27( for ting eller deler av ting  som ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år) skal regnes fra kjøpstidspunktet, også når det er foretatt en utilstrekkelig utbedring av en mangel som det er reklamert på innen reklamasjonsfristen.

Dersom dette legges til grunn, ville kjøper i dette tilfelle ha mistet sin reklamasjonsrett, idet 2.gangs reklamasjon over rustskadene ble fremmet mer enn 5 år etter kjøpstidspunktet.

Høyesterett kom til følgende:

Det er på det rene at reklamasjonen første gang ble fremmet innen reklamasjonsfristen på 5 år fra kjøpstidspunktet.

Da er dette tilstrekkelig, dersom utbedringen viser seg å være utilstrekkelig og dermed kontraktsstridig.

Forutsetningen er her, som ellers i denne type kjøp, at kjøper må reklamere 2. gang innen rimelig tid etter at han ble kjent med eller burde ha blitt kjent med at 1.gansg utbedringsforsøk ikke var tilstrekkelig.

Det interessante, er at det- etter denne dommen – er avklart at kjøper har sine mangelsinnsigelser i behold – uten noen tidsbegrensning –  mht en utilstrekkelig mangelsutbedring fra selgers side, dersom han i 1. omgang har reklamert over mangelen innen 5-års fristen.

Når manglene er utilstrekkelig utbedret, anses den fremdeles å bestå som den samme mangel, som det opprinnelig ble reklamert over.

Dommen bør være en advarsel til profesjonelle selgere, som tar lett på utbedring av mangler ved salg av brukte gjenstander

Klage vedrørende strukturert spareprodukt

Postet på av Tor-Henry Spjelkevik

Klage – investeringer i Storebrand Bank Aksjeindeksobligasjon Energi Miljø II  2­­­­­­006-2010, ISIN  NO 001  034  110.0

På vegne av privat investor NN  rettes herved klage til Storebrand Bank ASA, vedrørende ovennevnte investering.

Det vil bli krevet at NN  stilles som om investeringen ikke var gjennomført, mao at avtalen mellom ham og  banken settes til side i medhold av avtalelovens § 36.

Dette innebærer at  NN vil kreve tilbakebetalt tilretteleggingsgebyr  til banken + innbetalte renter på lån som var anbefalt av banken, og endelig det nominelle tap på investeringen,+ omkostninger ved denne klage.

På vegne av  NN vil jeg anføre følgende forhold, som jeg mener må lede frem til at avtalen settes til side og at NN  må ha krav på erstatning.

1.  Utgangspunktet for vurdering      av avtaleforholdet er at banken er en profesjonell aktør, mens NN er en      privat, ikke-profesjonell investor.

2. Banken har i sin presentasjon ensidig lagt vekt på de positive sider      ved investeringen;

–          Indeksutviklingen av alle AIO er lagt ut 2002 – 2007 av SSB

–          Verdens energibehov øker

–          Utfordring – miljøkonsekvenser ved bruk av fossilt brensel

–          Fokus på alternative energikilder.

–          Insentiver ved investeringer i « renere» energibruk

–          Økt fokus – også i Norge

–          Forventet vekst i inntekter fra fornybare energikilder 2005 – 2015

3. Helt sentralt står  – etter      min mening – bankens presentasjon av

« Avkastningsberegning» hvor man ensidig fokuserer på positive fremtids-scenarier;

Eks: fem beste aksjer låses til + 65 %

Dette gir investor klar indikasjon at det meget vel kan bli mer enn 65% økning på disse.

Ved angivelse av hva man mener vil være de svakeste aksjer, antydes at det vil være gjennomsnitt + 25%, som vil gi en total avkastning på + 38%

Ved presentasjon av « Risikofaktorer « fokuseres på at en « risiko» vil være at noen aksjer vil gå mer enn + 65 % men at man mister meravkastningen utover + 65%

Spredningsrisiko presenteres ved at man informerer om at « snittet av de dårligste 10 aksjene vil kunne trekke totalavkastningen ned.»

Man nevner ikke at avkastningen derved kan bli negativ.

Avsnittet avsluttes med at banken kun viser til « Generell aksjemarkedsrisiko, men uten å redegjøre nærmere for hva dette innebærer.

I  « Oppsummering» fokuserer banken på følgende forhold:

Selv om de beste 5 aksjer låses på + 65 % er det ingen slik låsing på totalavkastningen.

Dette gir investor et klart bilde av at totalavkastningen kan bli over + 65 %

Null-avkastning i de 10 svakeste aksjene vil gi investor en god avkastning, hvilket beskrives av banken som en « God buffer».

Det nevnes intet om at avkastningen kan bli negativ

4. Forholdet til verdipapirforskriften og informasjonspliktforskriften:

Bl.a forskriften kap 10 trådte i kraft fra 1.november 2007, altså før NN investerte i ovennevnte instrument.

I forskriften § 10-9, 5.ledd bokstav d,  fremgår følgende:

Dersom et prospekt, som i dette tilfellet, inneholder opplysninger om fremtidig avkastning

»… skal(det) gis en klar advarsel om at slike prognoser ikke kan anvendes som en pålitelig indikator for fremtidig avkastning.»

Slik advarsel kan ikke ses inntatt i bankens prospekt, og banken har dermed forbrutt seg mot et helt sentralt påbud til beskyttelse av en uprofesjonell investors interesser.

Nå kan det hende at prospektet var utarbeidet før forskriften trådte i kraft;

Da skulle banken ha utarbeidet et tillegg for nye kunder.

Uansett var  prospektet, slik det ble presentert, mangelfullt, idet det ikke inneholdt et intervall for hvor produktets avkastning med 70 % sannsynlighet ville befinne seg, jfr .informasjonspliktforskriften § 6, 9.ledd.

Denne forskriften ble opphevet den 1.november 2007, samtidig som kap. 10 i verdipapirforskriften trådte i kraft. Den var følgelig i kraft da bankens prospekt ble forfattet.

Endelig anføres at banken skulle ha informert  NN om konsekvensene av lånefinansiering på en klar og utvetydig måte, tilpasset hans posisjon som ikke – profesjonell investor.

5. Avsluttende anførsler:

Ved vurderingen av om denne avtalen rammes av avtaleloven § 36, og dermed skal settes til side, må følgende være av sentral betydning:

Når banken, som profesjonell markedsaktør, tilbyr så vidt komplekse produkter som i dette tilfelle, til ikke-profesjonelle investorer, stiller det særlige krav til banken, ikke minst mht informasjonsplikten.

Når banken – som i dette tilfellet – var initiativtakeren som tok kontakt med NN, må dette føre til at bankens informasjonsplikt må vurderes særlig strengt.

Dette innebærer bl.a. at banken, ved salg av denne typen risikopregete og komplekse produkter, må forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen vedkommende begir seg inn på. Ikke minst må dette gjelde i forhold til ikke-profesjonelle investorer som  NN.

Dette innebærer bl.a. at banken ikke må gi mangelfulle, misvisende eller feilaktige opplysninger om forhold som banken må forstå er av betydning for vedkommendes investeringsbeslutning.

Under henvisning til ovenstående anføres at det er nettopp hva banken har gjort i dette tilfelle, ved å overfokusere på positive elementer, og samtidig ubetydeliggjøre og utydeliggjøre involverte risiki. Derved har banken aktivt medvirket til å gi investor et skjevt bilde av både avkastningsmuligheter og risiki. Dette er grunnelementer som banken må ha forstått var av helt sentral betydning ved Terje Schaus investeringsbelutning.

Da vil det stride mot god forretningsskikk å gjøre avtalen om vedkommende investering gjeldende, slik banken har gjort.

Bankens håndtering av dette produktet og sentrale forhold i tilknytning til avtaleinngåelsen, er av en slik karakter at det også må være erstatningsbetingende.

Dette er av selvstendig betydning i forhold til  NN`s krav om erstatning for omkostninger han er påført ved bl.a denne klage

NN krever følgende tilbakebetalt:

Gebyrer etc til banken                                                                        29.000.-

Han har i perioden 2007 -2010 betalt renter til banken           215.929.-

Tap på investeringen                                                                             3.477.-

Totalt tap                                                                                        248.406.-

 

Hertil kommer adekvate advokatutgifter pr. d d

Kr……….,- bes overført min klientkonto…………  innen…….. 2013,       , merket:

» oppgjør – NN «

 

Dersom beløpet ikke er mottatt her innen nevnte dato, vil saken bli oversendt Finansklagenemda umiddelbart etter fristens utløp.

Med vennlig hilsen

 

Kjell Weiss-Andersen­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­ jr.

Advokat (H)