I en dom av 21.9.06, slår Høyesterett fast at det ikke er anledning til å dekke konstante behov for vikartjenester innenfor større virksomheter med relativt stabil fraværesprosent med løpende kortvarige vikariatavtaler. Dette innebærer at virksomheter med slike bemanningsbehov henvises til å styrke grunnbemanningen av faste ansatte.
Saken gjaldt spørsmålet gyldigheten av en midlertidig ansettelsesavtale. Etter sammenslåing av virksomheter bestod avtalen mellom en ansatt i ambulansetjenesten og Ullevål universitetssykehus.
Av avtalen fulgte det at arbeidstaker skulle tilbys vakter etter behov og stå fritt til å akseptere eller avslå vakter som ble tilbudt. Videre at den enkelte avtale om sporadisk vakt var «å anse som en tidsbegrenset arbeidsavtale som opphører når den / de avtalte vakt(er) er avsluttet, jfr. arbeidsmiljøloven § 58A» (Jfr. någjeldende lov § 14-9, som ikke innebærer realitetsendring.) Det het videre i avtalen at tjenestegjøring «ikke gir krav på fast tilsetting eller fortrinnsrett til fast tilsetting.»
Etter at arbeidsgiver avsluttet arbeidsforholdet reiste arbeidstaker sak med påstand om arbeidsforholdet bestod og krevde erstatning. Arbeidstaker tapte saken i tingrett og lagmannsrett – under dissens 2-1 i begge instanser.
For Høyesterett gjaldt saken spørsmålet om arbeidsgiver hadde praktisert arbeidsforholdet i strid med dagjeldende arbeidsmiljølov § 58A nr. 1:»Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller: a) …………………. b) for praksisarbeid eller for vikariater.»
Etter en drøftelse av begrepet «vikariat» konstaterte Høyesterett at et «vikariat» må være konkret begrenset i en eller annen form. Det ble antatt å være i strid med loven å inngå løpende, korte vikariatavtaler for å dekke et konstant behov for vikartjenester innenfor en større løpende virksomhet med noenlunde stabil fraværsprosent. I slike tilfeller skal bemanningsbehovet løses ved større grunnbemanning av fast ansatte.
På bakgrunn av en gjennomgang av arbeidsgivers vikarbruk over tid, fant Høyesterett enstemmig at det forelå et konstant og utdekke behov for arbeidskraft, som måtte gi grunnlag for en større fast bemanning. Arbeidstakerens anke førte følgelig frem, idet Høyesterett la til grunn at ansettelsesforholdet var innrettet i strid med forbudet mot midlertidig ansettelse.
Yngve Nadheim