Tingsrett

Det er ventet at det like over årskiftet 2007/2008 vil komme ut på høring et lovforslag om endringer i odelsloven. Fra departementet er det opplyst at forslaget vil innebære forenkling og modernisering av odelsloven. Det er å håpe at den nye loven vil gjøre det enklere å fastslå hva som er odelsjord.

I forbindelse med overdragelse av landbrukseiendommer er det ofte et sentralt spørsmål om hvorvidt eiendommen er en odelseiendom. Spørsmålet kan være avgjørende for om eiendommen er fritt omsettelig. Spørsmålet kan ha stor økonomisk betydning, særlig hvis eiendommen er lokalisert til pressområder nær byer og tettsteder.

Spørsmålet om odelsrett dukker gjerne opp ved dødsboskifter og i den forbindelse om noen av arvingene kan kreve eiendommen utlagt til seg til odelstakst. Ved de mindre landbrukseiendommer kan det være vanskelig å få avklare om det dreier seg om en odelseiendom.

Utgangspunktet er odelsloven § 2 som oppstiller visse minstekrav til størrelsen av arealene for at en eiendom skal kunne klassifiseres som odelsjord.
I korthet går dette ut på at eiendommer som har mindre enn 20 mål dyrket jord eller mindre enn 100 mål produktiv skog ikke kan være odelsjord. Men det er ikke derved sagt at eiendommer som er større enn disse krav nødvendigvis er odelsjord. Det er nemlig bestemt som ytterligere vilkår i tillegg til arealbetingelsene at eiendommen må kunne nyttes til landbruk.
Da de naturgitte betingelser for landbruksdrift er svært varierende i vårt land, sier det seg selv at det kan bli svært vanskelig å sette kriterier for hvilke eiendommer som kan nyttes til landbruk i odelslovens forstand.

Slik rettssituasjonen er i dag kan dette spørsmål ofte ikke besvares uten gjennom en belastende og opprivende rettssak. Konkret kan dette kan sette arvingene i en meget vanskelig situasjon. Man kan bli tvunget til å gå til odelssøksmål mot sin nærer slekt for å få avklaring.

Hvor lite forutsigbart dette spørsmålet er illustreres ved de følgende 4 høyesterettsdommer :

I 1987 var odelssaken om eiendommen Havrevollen i Høyesterett
Eiendommen lå på 900 m.o.h. Den hadde store fjellarealer, med beiter. Dyrket jord var ca 20 – 30 da, og det var ca 100 da produktiv skog.
Eiendommen hadde ikke veg og det var ikke el. strøm. Driften hadde ligget nede i mange år.
Arealkravene var oppfylt. Høyesterett kom til at dette ikke var landbruk, dvs. ikke odelseiendom.

I 1998 ble odelssaken om eiendommen Vesterøy i Tysvær behandlet i Høyesterett.
Eiendommen var på totalt 251 da, herav 20 da overflatedyrket, 30 da beite, 29 da lauskog og
172 da lyngmark.
Eiendommen lå på en øy, og den hadde ikke el. strøm. Den hadde vært fraflyttet 15 år.
Arealkravene var utvilsomt oppfylt.
Høyesterett kom til at eiendommen ikke kunne nyttes til landbruk og var derfor ikke odelsjord.

I år 2000 var odelssaken om eiendommen Store Døvik i Høyestrett.
Eiendommen var 239 da, herav 14 da dyrket jord, 9 da beite og 216 da utmark med blandingsskog – lite produktiv. Arealkravene var oppfylt. Eiendommen lå i et landbruksdistrikt. Høyesterett fant at eiendommen kunne nyttes til landbruk og var således odelsjord

I 2002 ble odelssaken om eiendommen Gisløys i Vinje kommune i Telemark behandlet i Høyesterett. 
Eiendommen var på totalt 20.000. Herav var 23 da jordbruks areal og gjødslet beitemark.
3.150 da var skog, og resten ca 16-17.000 da var fjellvidder.
Av skogen var en separat furuteig på 600 da med noen iblandet løvskog.70 % av denne teigen lå over verneskoggrensen på 760 m.o.h.
Husene på gården var gamle og til dels dårlige. Det var tvilsomt om hovedhuset var beboelig ut fra dagens krav til standard. Eiendommen hadde vei frem på sommerstid, ca 4 km fra vei om vinteren. Til eiendommen lå det også en seter. Landbruksdriften på gården hadde opphørt.
Arealkravene var utvilsomt oppfylt.
Høyesterett kom til at eiendommen ikke kunne nyttes til landbruk og den var således ikke odelsjord.

De ovenstående dommer viser at avgjørelsen av om hvorvidt mindre eiendommer, som arealmessig er over nedre grenser for odelsjord skal anses som odelseiendom, kan være høyst usikker. Det er et stort behov for en avklaring av disse spørsmål og innføring av mer entydige regler.