Forretningsjuss

Artikkel skrevet av Kjell Weiss-Andersen (H)

Jeg har over noen tid fulgt debatten i diverse media om eierskap i aksjeselskap, sist i artikkel om « eierskapsmyten» i Advokatbladet  nr. 4 for 2013.

I nevnte artikkel heter det bl. a:

« Aksjonærene har intet ansvar for aksjeselskapets gjeld. Blant annet dette viser at aksjonærene ikke er eiere i juridisk forstand.»

Jeg forstår ikke dette resonnementet;

Selskapet er en egen juridisk person. Selskapsformen annonserer til omverdenen at det kun er selskapsformuen som hefter for selskapets forpliktelser. Det signaliserer at de personer som har stiftet selskapet for å drive forretningsvirksomhet eller annen virksomhet, ønsker å begrense ansvaret til de midler som er skutt inn i selskapet og som senere er generert der.

Men at aksjonærene personlig på denne måten bygger opp et rettslig fundert vern mot kreditorforfølgelse har da vitterlig intet å gjøre med spørsmålet om de eier selskapet eller ikke.

Sjåfjell snakker om den såkalte « Lock in» effekten og det anføres om dette bl. a

« ….. aksjonærene ikke kan ombestemme seg , og hente ut pengene igjen, slik man kan når man har satt penger inn i en bankkonto. Den såkalte « lock in»- effekten gjør, at  aksjonærene ikke kan hente ut kapitalen igjen før etter at de har oppløst selskapet , og betalt tilgodehavende som lønn og uteståend fordringer «

Her tro jeg Sjåfjell penser, kanskje uforvarende , inn på det sentrale:

Det er aksjonærene som kontrollerer selskapets eksistens, både positivt og negativt:

Positivt ved at de velger styret som har det overordnede ansvar for selskapets kapitalforvaltning( aksjonærenes kapital)

Negativt derved at det er aksjonærene, og kun aksjonærene, som, med unntak for konkurstilfelle,  bestemmer om selskapet skal fortsette å eksistere, derved at de kan beslutte å nedlegge selskapet, eller begjære oppbud.

Et aksjeselskap har normalt et uttalt økonomisk formål, som – kort sagt- går ut på å maksimere aksjonærenes profitt med minst mulig risiko for selskapet.

Dette økonomiske aspektet  er  – stort sett – selve kjernen i å etablere et aksjeselskap.

Dersom aksjonærene bestemmer å nedlegge selskapet, viser deres eierskap seg ved at det nettopp er aksjonærene, og aksjonærene alene , som er adressater for de økonomiske konsekvensene; enten ved at de taper hele eller deler av sine innskudd, eller ved at de mottar mer enn de skjøt inn.

Videre heter det bl.a :

«Så lenge selskapet eksisterer, eier ikke aksjonærene kapitalen og kan ikke disponere fritt over den.»

Hvordan skal vi forstå dette?

Ved stiftelsen er det aksjonærene som selv eier midlene før de skytes inn.

Ved nedleggelse av selskapet er det aksjonærene som mottar det som måtte være av selskapskapitalen.

Hvem er det da som « eier» selskapskapitalen i det interludium som er selskapets levetid?

Det er ikke rettslig holdbart på denne måten å sette likhetstegn mellom redusert disponerinsgrett og eierskap til kapitalen. Man kan da vitterlig meget vel eie noe, selv om ens disposisjonsrett er begrenset av hensyn til 3. menn

Slike begrensninger følger av at aksjonærene sammen har avtalt at de skal drive i As – form. Men det er noe de fritt har avtalt.

De samme begrensinger kan vedtas i et ansvarlig selskap eller i et sameie, uten at det får noen innvirkning på eierskapet. Hvorvidt begrensningene i disposisjonsretten er hjemlet i lov eller i avtale mellom aksjonærene , er vel ikke relevant, så lenge det er tale om begrensninger i disposisjonsretten til kapitalen.

Men det er aksjonærene alene,  som suverent kan beslutte at selskapet skal opphøre å eksistere,( med unntak av konkurstilfellene) og som da – alene – får tilgang til selskapskapitalen, enten den er øket eller redusert.

Begrensningene i aksjonærenes direkte adgang til selskapets kapital, så lenge selskapet eksisterer,  er  hovedsakelig begrunnet i hensynet til de forretningsforbindelser selskapet har og med de tilgodehavender disse måtte ha.

Men også  eieren av et hus, som pantsetter dette, blir pålagt begrensninger i sin disposisjonsrett over eiendommen, nettopp av hensyn til banken og dens tilgodehavende.

(Kan ikke pantsette uten bankens samtykke, må unngå utleggsforretninger, må holde eiendommen fullverdiforsikret etc etc.

Men huseieren opphører da vitterlig ikke å være eier av sitt hus av den grunn??

Videre i nevnte artikkel i Advokatbladet pekes på at selv en 100% aksjonær kan straffes for underslag av selskapets midler, og at en aksjonær ikke er ansvarlig for selskapets gjeld eller lovbrudd dersom aksjonæren selv har holdt seg innenfor lovens rammer.

MEN; dette er jo bare konsekvenser av at aksjeselskapet er en egen og selvstendig juridisk person. Det har overhodet intet å gjøre med hvem som eier denne juridiske personen.

Dersom det ikke er aksjonærene som eier et aksjeselskap, hvem er det da som eier  det??

Det er jo ikke selveiende, som f.eks.en stiftelse.

Det kan være nyttig å se på noen sentrale bestemmelser som gjelder for stiftelser.

Allerede  innledningsvis i Stiftelsesloven, i dens § 3, er det inntatt en helt prinsipiell bestemmelse:

« Når stiftelsen er opprettet, jf.§ 2 har oppretteren ikke lenger rådighet over formuesverdien som er overført til stiftelsen»

Ihht stiftelsesloven § 48, er det i utgangspunktet Stiftelsestilsynet, som kan bestemme omdannelse av stiftelser.

Oppretteren av stiftelsen, som i AS motsvares av aksjonæren( e)  kan imidlertid ikke gis slik myndighet.

Når en stiftelse er opphevet, skal dens midler først gå til dekning av kreditorer.

Den gjenværende del av kapitalen skal ikke gå til stifteren men….

« skal utdeles til formål som nevnt i§ 47 annet ledd………»

Dvs: «  ….brukes på en måte som samsvarer med stiftelsens formål. Hvis dette ikke er mulig, skal kapitalen i stedet gå til allmennyttige formål»

Oppsummering:

• Det er aksjonærene som      stifter, og dermed « skaper « et aksjeselskap.
• Det er aksjonærene som      bestemmer hva selskapets virksomhet skal konsentreres om
• Det er aksjonærene som      suverent bestemmer hvem som skal ha det overordnede ansvar for selskapets      økonomiske forvaltning.
• Det er aksjonærene som      bestemmer om det skal foretas kapitalforhøyelser eller nedskrivninger, i      siste tilfelle med utbetaling nettopp  til aksjonærene
• Det er aksjonærene som      bestemmer om selskapet skal opphøre å eksistere.
• Det er aksjonærene som      deler det økonomiske utbytte ved nedleggelse av selskapet.
• Det er altså aksjonærene –      og aksjonærene alene –  som har full      kontroll med selskapets tilblivelse, eksistens og opphør og som bærer de      økonomiske frukter av den virksomhet de – som aksjonærer – har bestemt at      selskapet skal bedrive.

På denne bakgrunn synes det noe overteoretisert og defokusert å hevde at aksjonærene ikke eier et aksjeselskap.

For undertegnede synes det som man her har begått det ofte forekommende feiltrinn å la konklusjonen komme først, for deretter å bygge opp en argumentasjon som er tilpasset konklusjonen.

I min verden skal dette skje i omvendt rekkefølge.