Vikar i vitenskapelig stilling ved Universitetet ble sagt opp da stillingsinnehaveren sa opp sin stilling.
Vikaren hadde mer enn 4 års sammenhengende tjeneste
Høyesterett uttalte at 4-års regelen i tjenestemannsloven § 10 nr. 1 måtte forstås slik at utløpet av vikariatet ikke i seg selv var grunnlag for oppsigelse. Det var imidlertid ikke lenger behov for forskning innenfor vikarens forskningsområde. Dette innebar en så vidt kvalifisert endring i stillingens innhold at vikarens arbeid måtte anses bortfalt.
Vikaren var heller ikke kvalifisert for en av to nyopprettede stillinger ved fakultetet. Høyesterett fant ikke grunnlag for å sette denne vurderingen til side, og uttalte at domstolene må utvise tilbakeholdenhet med å overprøve denne typen faglige vurderinger.
Oppsigelsen ble funnet gyldig.
Saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen instans.